Geirr Lystrup kan synge om "Sommar i september" så mye han vil, her  Bergen er det definitivt høst. Regnet slår mot ruta de fleste dagene, og det er sjelden tørt ute noen tid. Vi har faktisk, når sant skal sies, tørket tøy ute én dag den siste måneden, men i august har jeg hørt at det ble notert nedbør 27 dager. Det er nokså mye, synes vi.

I dag fyller Marie et halvt år. Hun er ikke akkurat blitt stor jente, og tøyser litt med både soving, diing og grøtspising, men har i alle fall moderert seg en del med gulpingen, og kan ligge noen minutter på gulvet uten å skrike så vinduene flagrer. Men ikke uten å snu seg rundt på magen. Og helst vil hun være på fanget og stå og hoppe. I alle fall ikke ligge nede!

Nei, det var ingen aprilsnarr. PARAT-klubben hos oss var faktisk tatt ut i første rekke dersom det hadde blitt streik. Men det ble det jo ikke, så nå må jeg jobbe!

Det kan bli smalhans framover. Dersom "partene i arbeidslivet" ikke blir enige i løpet av kvelden/natta, skal jeg ut i streik i morgen tidlig. Og det er jo ikke akkurat innbringende. Ikke får jeg AFP heller, om de skulle få gjennom kravet. Men vi må jo være solidariske.

De siste to ukene har det vært "rollebytte" her i heimen. Sigrid begynte i stipendiatstillingen den første august, og jeg begynte i fulltids farsrolle her hjemme. Emmerenze har så langt ikke klaget. Så mye, i alle fall. Ikke mer enn vanlig.

Vi koser oss hjemme, er ute i sandkassen og på tur, leker med "ba(ll)" i stua og spiser "ma(t)". Helt vil hun ha "(b)ana(n)" hele tida, men det blir nok mest skive på henne.

I helga fikk jeg ilddåpen som hjemmepappa; Sigrid reiste på gjenforening på Grenland folkehøgskole, og Emmerenze og jeg var alene fra lørdag morgen til sent søndag kveld. Det gikk overraskende bra, men stakkars Sigrid lengtet nok litt hjem der hun satt på Gardermoen og ventet på at SAS/Braathens ("Vi reintroduserer service") skulle lette. Det gjorde de til slutt, to og en halv time for sent. ("Vi viderefører dårlig service").

OK, så den sangen handler om Derry, og ikke om Dublin, men det er i alle fall rett øy. Tilbake fra to dagers jobbtur til Dublin (eller til Dun Laoghaire, for å være helt nøyaktig) i forrige uke. Seks og et halvt år siden jeg flyttet hjem derfra. Det var nokså merkelig å være tilbake. Lite hadde forandret seg, egentlig, men jeg merket jo at jeg ikke bodde der lenger.

Noen ting var raskt å komme inn i igjen, som hvor gatene ligger og hvilke butikker som er hvor (mer stabilt enn i Bergen, tydeligvis), men hva stasjonene på DART-en heter og hvordan pengene ser ut, se det var verre. (Nå skal det jo sies at de har byttet til euro siden jeg bodde der, da.) Det er en merkelig følelse å være tilbake et sted som har vært hjemme, men ikke er det lenger. Litt som å komme hjem til mamma og pappa, bortsett fra maten (selv om det er egg og bacon der også).

I går var det ut på tur med meg, midt i arbeidstida. Til HiA (Høgskolen i Agder) for å være med på Hieronymus-dagen (oversetternes skytshelgen). Mye interessant program og mange interessante mennesker, og kollega Kari Helene og jeg stod for to av innslagene.

Selv var jeg den "lette avslutningen", og var litt nervøs for mitt innlegg med tema "Interferenser", som jeg tro mot mitt motto om at for mye er godt nok hadde omdøpt til "'Jeg vet ikke hvis jeg kan komme'. Interferenser, eller "Bare et øyeblikks bevisstløshet". Nervøs, fordi jeg som etter eget sigende er en halvstudert røver skulle stå og snakk om et faglig tema til akademikere. Oi.